helt alene

Da har altså min tidligere elskede av-vennet meg på Facebook. Det er jo ikke til å komme bort fra at det i våre dager er et sterkt signal. Jeg vil ikke ha noe med deg å gjøre, leser jeg i det lille klikket.

Det er ikke så lenge siden det ble slutt. Det var jeg som ville ut, og forklarte det så godt jeg kunne, men uten noen tvil. Den romantiske biten var for min del rett og slett bare over - uansett hvor mye annet fint vi delte sammen. Vi snakket masse, og han mente at det hjalp hans sorg å høre så mye som mulig av mine tanker.

En stund så det ut til at vi begge ønsket å komme gjennom den vonde og rare fasen og se om vi kunne beholde noe av vennskapet. Så fikk han råd fra andre om å holde seg unna, og stilnet helt. Forrige uke fikk jeg en kort mail for å si fra at han kommer for å hente de siste tingene sine, uten hei og hilsen.

Det er ikke til å komme bort fra at han er min beste venn, og det er tragisk at vi ikke fungerer sammen lenger som par. Men det er ikke rettferdig for noen parter å krampaktig fortsette et forhold med noen man ikke har lyst til å kysse lenger, ikke har lyst til å ligge med lenger.

Overraskende er det vel egentlig ikke at han velger å kutte kontakten. Men trist likevel. Jeg må bare respektere at han må gjøre det han føler er nødvendig for å komme seg på beina og komme seg videre. Kanskje han er gått forbi sorgen og over i en fase med bitterhet og sinne. Kanskje det er sunnere for ham. Kanskje jeg bare bør være glad på hans vegne, og prøve å ikke ta det personlig. Jeg er jo tross alt the bad guy her, så jeg har ikke så mye jeg skulle sagt.

Det er ikveld han kommer for å hente ting, flankert av en kamerat - for bærehjelp, og kanskje også for moralsk støtte. Lurer på hvordan det blir å se ham igjen.

Lurer på om det er mørke og hat i øynene som pleide å være så varme.

På tide å rydde i kjøleskapet igjen, gitt.
Jeg kaster for mye mat. Masse, masse mat.

Det ville være logisk hvis det var slik at jeg kastet mer mat nå som jeg er alene enn da jeg var en kjæreste, men slik er det faktisk ikke. Jeg spiser mer enn gjerne restemat, nemlig. Null problem.

Men noen ting består, uansett siviltilstand. For eksempel min ikke-eksisterende evne til å planlegge fremover. Mine blitz-handleturer når sulten allerede står ganske høyt i halsen. Mine inspirerte angrep av sunnhet, som fører til impulsive innkjøp av grønnsaker og gresk yoghurt, som blir stående og langsomt råtne for seg selv i kjøleskapet.

Mange syns det er vanskelig å lage mat til en, men stort sett blir jeg riktig glad hvis jeg har laget dobbel porsjon, og kan spise det samme to dager på rad. Eller eventuelt fryse ned en porsjon. Ahh, for en helt Forrige uke-meg blir for Idag-meg hvis jeg loffer litt slapp og sur hjem fra en hard dag på kontoret, og oppdager at jeg har vært smart nok til å fryse ned en fylt paprika.

Men maten hoper seg opp, dessverre. Jeg kjøper for mye, kjøper dobbelt fordi jeg ikke visste at jeg hadde, stabler kjøleskapet ulogisk slik at ting blir gjemt bort bak og under, og rett og slett bare glemmer at maten fins.

Det er nok masse lure triks å lære - som å kjøpe ferdig oppkuttet brød og ha i fryseren. Så er det bare å poppe dem i brødristeren når man får lyst på en eller to skiver, istedet for at hele brødet ligger og mugner. Genialt. Men det er vanskelig å trikse seg forbi en rotete personlighet.

(Bildet er lånt fra Internetten.)

Denne helga har jeg faktisk vært overraskende lite alene. Det har vært restaurant og bytur og shopping og fest og kaffebesøk med XBox, og så mye at jeg til slutt syns det var riktig deilig å komme hjem og bare ha det stille.

Noe som er virkelig fint ved å bo alene, er at når man liksom er ferdig med en hendelse og en dag, så kan man virkelig bare skru helt av. Snuble inn døra hjemme midt på natta, uten å måtte tenke på om man forstyrrer og vekker noen. Nynne for seg selv, eller bare grynte litt og være sur, hvis det var det humøret man skulle være i. Ikke måtte fortelle hvor man har vært og hvor og med hvem. Ikke måtte lure på hvor vraka man ser ut eller hvor tullefull man virker. Fikse litt mat uten å være redd for å slamre på kjøkkenet. Generelt ikke bruke en kalori på diverse sosiale hensyn.

Nå høres det jo ut som all omgang med andre mennesker er et slit, og det er jo ikke helt sant, men jeg er nok en som bruker ganske langt over gjennomsnittet med energi på det å være hyggelig. Ikke fordi det å være hyggelig i seg selv er så tungt, men når andre mennesker er tilstede, er radaren min så til de grader skrudd på, og jeg observerer og funderer og analyserer og tolker i overkant mye når jeg prøver å ta hensyn til andre mennesker.

Det kan man bli sliten av. Eller eventuelt feile totalt i, hvis man da er i midnattsmodus og har brukt opp all energien sin for dagen, og bare vil loffe rundt i leiligheten i truse og raggsokker og gumle på en pølsebit.

(Bilde fra Internetten.)

Så er det altså voldtektsbølge i Oslo igjen.
Det de kaller en bølge, men som stort sett ser ut til å være en jevn opptrapping.

Engasjerte folk spretter opp som sopp og byr på hjelpsomme meninger, og blant de mest populære er "men jenter må jo skjønne at de ikke kan gå alene ute når det er mørkt." Som om det er helt greit at det er farlig. Ikke viktig. Det viktigste er liksom å ikke UTSETTE seg for denne faren.

"Kan dere ikke bare gå to og to, da?" så jeg nettopp noen kommenterte. Samme fyren mente at jenter også måtte drikke mindre for å beskytte seg selv.

Da blir det altså slik at jenter kan ha det så moro de vil - bare de ikke drikker så mye, hvor de vil - så lenge det er i en bred gate med andre mennesker, og når de vil - så lenge ikke det er etter mørkets frembrudd. Vi skal altså legge begrensninger på våre liv, på hvordan vi beveger oss og kler oss, være avhengig av eskorte, bruke masse penger på taxi, alltid være engstelige og på vakt, og passe på at ikke vi LAR noen voldta oss.

Jeg syns det er grusomt at fokuset så lett svinger denne veien, bort fra det som virkelig er saken. Det er ikke lettkledde, fulle kvinner som er problemet. Problemet er at det er noen jævler som går rundt og OVERFALLER lettkledde, fulle jenter. Ikke bare lettkledde, heller, og ikke bare fulle. Kvinner er under angrep.

Hvis noen parkerer en bil i et dårlig nabolag, og den blir stjålet, kan man godt si at eieren var litt dum som parkerte akkurat der, men det er like fullt begått et lovbrudd! Noen stjal en bil. Det burde ikke spille noen rolle hvor den var, hvor fin den var, om den var låst eller ei. Noen har gjort seg til TYV. Det var ikke eieren av bilen som gjorde tyven til en tyv.

Realistisk må man jo være, dessverre. Slik er verden, slik er Oslo, og X antall idioter uten et fnugg av respekt for kvinner vandrer rundt i byen min og gjør den til sin, slik at jeg blir tvunget til å leve på deres premisser. Så jeg har tatt selvforsvarskurs, og jeg eier både forsvarsspray og overfallsalarm. Men det hadde vært godt å se at det opprinnelige blødende såret i samfunnet bli behandlet, heller enn å sende alle kvinner ut for å kjøpe plaster.

Jeg syns fulle mennesker skal kunne sjangle hjemover midt på natten - splitter nakne, om de så vil - uten at noen skal få lov til å røre dem. Det er ikke de som gjør noe galt.

Hver gang jeg ser min mor, insisterer hun på at jeg har gått ned i vekt. Det er underlig fenomen, som aldri er basert på noen som helst sannhet.

Jeg har aldri vært spesielt lubben, men har gode former og ganske brede hofter. Bare kvinnelig og fint, syns jeg selv. For min mor, som er nærmest sykelig opptatt av utseende og inntrykk, tror jeg det å være slank/ha gått ned i vekt nesten det er det fineste komplimentet hun kan gi noen. Uansett om det er sant eller ikke.

Så selv når jeg ikke har gått ned et gram, må hun påpeke hvor slank jeg ser ut. Antakelig er det fordi hun har lyst til å si noe hyggelig til meg, og ikke helt vet hvordan. Og så blir den klønete kjærligheten konvertert til dette rare overflatefokuset. Som igjen smetter rett inn og legger seg på børa av mine gamle inngrodde issues om ekstrem forfengelighet og perfeksjonsangst som hun har lesset på, og som jeg møysommelig jobber med å skrelle av.

Faktisk HAR jeg nå omsider gått ned et par kilo, og selv om jeg er litt usikker på hvor godt det faktisk synes, må jeg nå plutselig innrømme at hun har rett når hun skryter av meg. Og så må jeg fortelle at det er fordi jeg har lagt om kostholdet. Og så begynner det... NEI, det er ikke en slankekur. JODA, man går ned i vekt av færre karbohydrater. NEI, det er ikke vekten som er viktig. NEIDA, jeg syns ikke det er vanskelig og tungvint. NEI, det er ikke en slankekur, det er en langsiktig livsstil. JO, jeg har gått ned i vekt. NEI, jeg er ikke på slankekur. NEI TAKK, jeg har ikke lyst på kake. NEIDA, jeg er ikke på slankekur, jeg har bare kuttet ut sukker.

Det er jo vanskelig å finne en kvinne som ikke ville syns det var helt greit å miste en kilo eller to, men nedgangen i vekt var for min del egentlig bare en bivirkning av det nye kostholdet. Jeg har aldri tenkt på det som noen slankekur. Nå håper jeg bare media snart skal bli lei av å bombadere frem og tilbake over lavkarbo-begrepet, så vi alle bare kan finne ut hva som funker best for oss selv...

Jeg har begynt å drikke kaffe! Det er en veldig voksen ting, altså. Før jeg vet ordet av det, har jeg sikkert begynt å spise fisk og kjøre bil og poppe ut unger også ...

Det må innrømmes at ikke alle vil kalle min kaffe for kaffe, i og med at den er mild og snill og pysete og består av ganske nøyaktig 1/4 kremfløte. Og har en sukett i seg.

Men for meg, som ikke har noe bedre ord for det, er det kaffe. Drukket litt langomt og forsiktig - fordi min lave toleranse for koffein ellers vil etterlate meg ganske dirrende i kroppen og statisk i hjernen. Og løpende på toalettet, ikke minst. Tøffe greier for magen, kaffe.

Men jeg setter pris på varm drikke - spesielt nå på høsten - og utvider nå altså te-repartoaret med denne kaffevarianten. Det føles helt klart bedre å se regnet piske mot vinduet når man har hendene rundt en kopp med noe varmt og søtt å drikke.

Det er liksom ikke bare regn når det pisker slik. Vanlig vertikalt regn føles ofte trist eller melankolsk. Dette er hardt og agressivt, og nesten horisontalt. Regn med snert.

Men regn er ok. Vind er ok. Pisking er ok.
Så lenge man er varm i ganen og halsen og magen, og ikke trenger å gå ut i det ennå.

(Bilder er lånt fra vår venn Internetten.)

Der oppdaget jeg aldersknappene øverst på forsiden til blogg.no, gitt! Så lurt! Dette gjør jo bloggleseopplevelsen mye bedre!

Plutselig får man ganske automatisk filtrert inn en større andel innlegg som er relevante og interessante. Det er sikkert mange 13-åringer som er både oppegående og velformulerte, men jeg vil påstå at en temmelig stor prosentandel av dem stort sett er mer opptatt av å si noe enn å ha noe å si...

Jeg sto opp i mørket idag. Litt forvirret sjekket jeg klokka igjen, og joda. Det var første gang i år jeg la merke til at vi går mot mørketid. Første instinkt var å gjemme seg under dyna igjen.

Etter at jeg en gang i vår begynte å sove med gardinene halvveis åpne, har jeg følt at det var lettere å stå opp. Lyset som sivet inn om morgenen gjorde det liksom mer naturlig. Både hodet og kroppen hadde lettere for å akseptere at det var morgen og ståopptid. Nå tenker jeg det blir hardere igjen.

Jajja, bare et halvt år til, nå, så kanskje sola titter frem igjen.

Det er vel snart omstilling av klokker til vintertid også. Det gjør vondt i hjernen min hver gang. Av en eller annen grunn har jeg alltid fryktelig vanskelig for å forstå om man mister eller får en time, og hvorvidt det blir lysere når man står opp og aaaaargh, men jeg skal gjøre en innsats:

Vi skal stille klokka MOT nærmeste sommer, og det betyr at vi stiller en time TILBAKE denne gangen, og dermed FÅR en time ekstra og skal stå opp SENERE! Ja?

Puh. Tror jeg trenger en kopp te etter den kraftanstrengelsen...

(Bilder er lånt fra den allstore Internetten.)

Idag føler jeg meg som en helt! Rett i ryggen, klar i hodet, full av vilje! Jeg kan klare alt! Jeg trenger ingen!

Marsjerte til jobb med høstluft i nese og lunger, og følte meg så utrolig levende. Overgangsårstidene, høst og vår, er så fulle av forventning. For meg er både vinter og sommer en form for stillstand - vinteren med sin definite polstre-seg-mot-kulde-og-mørke-og-gå-i-hi-faktor, og sommeren med sin vage følelse av uinnfridde forventninger. "Vi har lengtet oss hit hele året, og så er DETTE alt?!" Men om høsten og våren er ting i bevegelse. Vi er på vei et sted. Akkurat som jeg føler om min egen person og mitt eget liv. Jeg føler meg som en vandrende høst. En glad og frisk og fargerik høst.

Fin er jeg også, med nylakkerte negler (med matchende tær, selv om ingen kan se det under høstbootsene), slips og høye hæler. Jepp, det teller. Å vite at man ser bra ut, er en viktig del av selvfølelsen. Nå er det jo faktisk slik at folk er ivrigere på å tekkes pene mennesker, og det aner vi vel alle på et plan. En liten faktor på veien til suksess. Men pen ligger ikke bare i overflate, men i hvordan man fører seg, hva man utstråler. Den berømmelige karismaen.

Nysingle venner har til tider klaget over at en potensiell elsker ofte dukker opp når de er på byen bare for å ha det moro, og romantikk er det siste de tenker på. Er det ikke kanskje noe i hele deres vesen, når de har denne innstillingen, som virker positivt og tiltrekkende på andre mennesker? En ro og trygghet - som kontrast til de flakkende og søkende blikkene som sendes rundt i lokalet fra alle ensomme sjeler. De er komfortable med seg selv, slapper av og hygger seg. En slik person vil vi vel gjerne være sammen med?

Selvsikkerhet er tiltrekkende. Jeg er tiltrekkende. Idag er jeg en helt!

(Bilder er lånt fra den allstore Internetten.)

Jeg slo akkurat opp med kjæresten min gjennom flere år. Det handlet kanskje ikke så altfor mye om ham, men heller det at jeg ikke har lyst til å være sammen med noen i det hele tatt nå.

Perspektiv er en fin ting. Da vi var fra hverandre en stund i sommer, kjente jeg hvor lett jeg blir i kroppen og i hodet av å bare være meg og ikke være to. Ikke trenge å ta hensyn til noen i hverken daglige gjøremål eller impulsive utflukter. Og det er lettere å håndtere mine egne issues og mentale hikker når jeg ikke må bruke masse energi på noen andres humørsvingninger og depresjoner.

Fra jeg var 15, har jeg stort sett vært i forhold. Mesteparten av mitt liv, egentlig. En streng av lange forhold, med bare små pauser på noen måneder her og der. En ny kjæreste spretter opp som sopp før jeg vet ordet av det - spesielt når jeg egentlig ikke leter etter noen. Et par litt pinlige overlappinger har det også vært. Hjertet og tissen har sin egen vilje?

På tross av min lange forholdskarriere er jeg faktisk ikke noen særlig god kjæreste. Jeg er selvsentrert og egen, og trenger mye tid for meg selv. Orker ikke å bo sammen med noen, eller la dem flytte for mye inn blant mine ting og møbler.

Det er merkelig hvor mye ensom jeg har vært i forholdene mine. I starten på grunn av manglende evne på kommunikasjon. Senere, litt klokere, på grunn av manglende evne til forståelse - både av seg selv og den andre. Denne gangen?? På grunn av manglende vilje.

Jeg liker ikke ordet singel. Jeg er alene. Og det er helt greit. Jeg tror det er riktig å være alene på dette tidspunktet. Sunt, faktisk.

Jo, det kan være ensomt iblant, men det er det virkelig i et forhold også, når det ikke stemmer helt.

Bedre ensom alene enn ensom sammen?

(Bilder er lånt fra den allstore Internetten.)